Å eg veit meg et land (nynorsk folkvisa)
(denna norska folkvisa av Elias Blix minns jag min döda morfar sjöng på ett sådant gripande sätt att det får mig att gråta idag! En sång om det förlorade paradiset i barndomen i NordNorge, där mina morföräldrar bodde och min mor bodde som barn och ung!)
(Den heter även "Barndomsminne fra Nordland")
Å eg veit meg eit land - langt der uppe mot nord
med ei lysande strand - millom høgfjell og fjord.
Der eg gjerne er gjest - der mitt hjarta er fest
med dei finaste finaste band.
./. Å eg minnest, å eg minnest, å eg minnest so vel dette land ./.
Der eit fjell stig mot sky - med si krone av snø,
og i lauvklenad ny - det seg speglar i sjø.
Og det smiler mot strand - med si bringe i brann
i den solklåre, solklåre kveld:
./. Å eg minnest, å eg minnest, å eg minnest so vel dette fjell ./.
Ja, eg kjenner den stad - der eg stima som gut,
der eg kaua og kvad - så det svara frå nut,
der eg leika og log - i den lauvkledde skog
mellom blomar, ja mellom blomar og blad:
./. Å eg minnest, å eg minnest, å eg minnest so vel denne stad! ./.
Og når vinden var spak - fór om fjorden eg rundt.
Der eg rodde og rak - som ein fiskande glunt.
Der eg leikande låg - og med vogga på våg
i den nattsol, den nattsol der nord:
./. Å eg minnest, å eg minnest, å eg minnest so vel denne fjord ./.
Men det dårande hav - som no drøymer so stilt
vert ei glupande grav - når det reiser seg vilt.
Snart det lokkar og ler - snart det over seg slær
og dreg båten, dreg båten i kav:
./. Å eg minnest, å eg minnest, å eg minnest so vel dette hav ./.
I min heim var eg sæl - - av di Gud var attved,
og eg kjende so vel - kor det anda Guds fred,
når til kyrkja me fór - når me heime held kor
og med moder, med moder eg bad:
./. Å eg minnest, å eg minnest, å eg minnest so vel denne stad ./.
Denne heim er meg kjær - som den beste på jord.
Han mit hjarta er nær - denne fjetrande fjord,
og det målande fjell - og den strålande kveld,
hugen leikar, den leikar på deim:
./. Å eg minnest, å eg minnest, å eg minnest so vel denne heim ./.
Og eg lengtar so tidt - dette landet å sjå,
og det dreg meg so blidt - når eg langt er ifrå.
Med den vaknade vår - vert min saknad so sår,
so mest gråta, mest gråta eg kan:
./. Å eg minnest, å eg minnest, å eg minnest so vel dette land! ./
Kommentarer
Trackback
